A.I. / Sci-fi - cjohansen.no

Artificial Intelligence

En liten gutt adopteres av en barnløs familie i en fjern fremtid. Alt er tilsynelatende normalt med ett unntak: den lille gutten er en robot, en svært avansert modell som er i stand til å føle kjærlighet.

Filmen setter avgårde i en meget interessant retning. Mange problemstillinger rundt "levende maskiner" tas opp, og føles både relevante og tankeprovoserende. Hvis du programmerer en robot til å elske deg, og den dermed elsker deg så lenge den eksisterer - hvilket ansvar har du da for den?

For familien som adopterer tilspisser ting seg når deres komatøse sønn våkner og kommer hjem fra sykehuset. Hvordan skal familien overleve den nye situasjonen? Er roboten nå bare søppel ettersom barnet lever igjen?

Herfra skjærer Spielberg desverre i helt feil retning etter min smak. Helt uten videre skifter filmen handling og fokus, og minner mer om en fremtidsversjon av Mad Max enn noe annet. Det eneste positive i filmens andre del er Jude Law, som fungerer helt glimrende som androgyn sexrobot. Synd er det bare at hele karakteren hans kastes inn i filmen uten noen som helst sammenheng eller forklaring.

Filmen går om litt over i enda en fase, og når romvesnene leser tankene til roboten merker jeg at jeg begynner å bli forsynt. Ikke for det, romvesner er ikke nødvendigvis så mye fjernere enn roboter som elsker, men det blir liksom litt mye på en gang.

Det største problemet med A.I. er at den er for grådig. Den gaper til kjeven knekker, og enda litt mer. Den begynner interessant, men går seg vill og varer altfor lenge. Hadde Spielberg klart å kutte ned spennet noe og fokusert mer rundt de innledende problemstillingene kunne dette vært en riktig så fin film. En fin film er det jo også, men ikke så fin som den kunne ha vært.