Sweeney Todd
The Demon Barber of Fleet Street
Det er ikke ofte jeg ser musikaler, men når de regisseres av Tim Burton og har Johnny Depp i hovedrollen så gjør jeg det. Og for en fantastisk film; masse svart humor, blod, skuespillerkunst, god story, og ikke minst fin, dramatisk musikk.
Benjamin Barker blir uskyldig dømt for å rydde vei for dommer Turpin som vil ha kona hans. Etter 15 år returnerer Barker, nå som Sweeney Todd, en mørk og bitter person, besatt av hevn. Han treffer den strevende Mrs. Lovett, og sammen driver de barber-salong og bakeri mens Todd venter på sjansen til å hevne seg på dommer Turpin.
Filmen er en absurd kombinasjon av grøsser og musikal - Johnny Depp synger fjærlett om savnet etter datteren mens han lekende lett skjærer strupen over på kunde etter kunde i sin barbersalong.
Filmen har mange typiske Burton-trekk, og det mørke gotiske visuelle er kanskje det sterkeste av dem. Filmen er produsert med veldig tydelig manipulering av bilde og fargetoner, noe som gir en sterk effekt, og ikke minst en kraftig kontrast mellom det mørke og bitre (nåtiden) og den mer blomstrende fargesprakende fortiden.
Midt oppe i denne bitre historien om hevn har Burton også klart å snike inn mye humor. Det er kort mellom gullkornene hvis man er glad i litt gråsonehumor, og den alvorlige minen ting leveres med gir en absurd kontrast som forsterker den mørke humoren.
Musikal eller ikke - denne filmen inneholder alt man kan ønske seg fra en Depp/Burton-film, og føyer seg inn i rekken over knallgode filmer disse to har gjort sammen.
