Rosemarys baby
Denne filmen trenger vel ingen voldsom introduksjon. Jeg så klassikeren fra 1968 på nytt igjen for n'te gang i helga, og denne filmen er så stemningsfull at hår overalt på kroppen står i strittende posisjon i timer etter å ha sett den.
Det som er så utrolig fengende med denne og andre eldre horror-klassikere (ikke minst andre Polanskifilmer, for eksempel The Tenant) er antydinngens kraft. Det er ingen bilder i denne filmen som noen - ikke en gang barn - vil ta skade av å se (kanskje med unntak av en sexscene). Alikevel er filmen altså så uhyggelig og kategoriserer som en horrorfilm. Dette kommer av stemningen som bygges opp, og vi som seere spinner historien aktivt i hodet hele veien. Dermed er man selv med på å forsterke filmens effekt basert på de insentivene den gir.
En annen ting jeg liker veldig godt med denne filmen er tvetydigheten; filmen er aldri 100% på lag med Rosemary, og det er ikke gitt at det hun opplever er sant, og ikke bare hennes egen sinnsykdom. Selvom sluttscenen skulle tilsi at det faktisk har skjedd, er det fortsatt muligheter for at Rosemary på dette tidspunktet har tippet helt over og hallusinerer/drømmer. Hvem vet? Filmen er ihvertfall hele tiden sterkt antydende, men alltid litt tvetydig, og man må jobbe med stoffet selv.
Dette er en av mine favorittfilmer, og jeg rangerer den nok høyere enn imdbs 218/250. Alt funker i denne filmen, skuespillerne, filmingen, musikken og storyen. Perfekt horror!
