Psycho II
Å følge opp en film som Psycho er selvfølgelig både unødvendig og umulig å få applaus for. Når det er sagt så har man her klart å lage en overraskende ålreit film som - trass i 80-tallets slasher-kjør - er godt i tråd med Hitchcocks orginal, og er like mye en hyllest til den som en oppfølger.
Det har gått 22 år, og Norman Bates friskmeldes og får komme tilbake til huset og motellet sitt igjen. "Mother" begynner raskt å melde seg - ihvertfall noen som forsøker å vippe Norman av pinnen. Perkins er Norman igjen med en fin nervøsitet, selvom jeg ikke syns 80-talls-Perkins er sååå mye å stå etter. Plottet i filmen er ganske inviklet, og løser seg på en måte som bryter forfriskende med hva man med noen fordommer kunne forvente seg.
Det er selvfølgelig ting å sette fingeren på her også. Det er noen helt ukritiske scener som skamløst henspiller på den første filmen. Disse tingene (unødvendig mye fokusering på kniver osv) skjemmer filmen mer enn den gjør den godt, og kunne godt vært utelatt. Dette til side så er Psycho II en oppfølger bedre enn mange andre.
