One Missed Call
One Missed Call er nyinnspillingen av den japanske filmen med samme navn fra 2003. Der orginalen manet frem ekkel stemning og god horror i moderne japansk stil maner ikke nyinnspillingen frem annet enn avsky og oppgitthet.
Det første man legger merke til når man ser One Missed Call er det totale fraværet av skuespillertalent. Det nærmeste filmen kommer en duganes skuespiller er Ray Wise (Twin Peaks), men i de stusselige omgivelsene som er denne filmen er det vanskelig å skinne. Hovedrolleinnehaveren er herlig uengasjerende, men kaka går alikevel til etterforskeren, spilt av Edward Burns. Makan til talentløs fyr skal du se lenge etter.
Selvom skuespillerne gjør en imponerende stusselig jobb er det ikke det som er filmens største problem. Jeg nevnte da jeg hadde sett den japanske filmen at den sto seg godt til tross for at den kranset rundt et teknologisk tema. Grunnen til dette er selvfølgelig at orginalen ikke dveler på selve telefonene, men snarere det de impliserer: at det ligger en dødsmelding fra deg selv på den. Dette poenget har gått de amerikanske gjenfortellerne hus forbi. Her fokuserer man på telefonen så øra flagrer, og hele premisset som gjør filmen skummel går liksom bort.
Nyinnspillingen er relativt tro til orginalen, rent story-messig. Gjennomføring er derimot svært amerikansk (kanskje ikke noe sjokk). Dataanimerte "skumle" små jenter som trasker sakte mens de spraker litt og har håret i øya smøres på i tjukke lag og slutter å være skummelt etter omtrent tre minutter. Effekter i denne gata (ansikter som vrir seg i korte drag osv) er jo også populære i de japanske filmene, men det er noe med mengden det brukes. I Hollywood er "mer alltid bedre", og effektene blir bare teite og i beste fall irriterende.
Denne filmen kan du trygt styre unna, sjekk heller ut orginalen, som er en rett så ålreit skrekkfilm.
