The Longest Day
Drama / Basert på sann historie
Jeg er ikke noen sto fan av krigsfilmer, men denne holdt meg engasjert hele veien igjennom. Filmen er fra 1962, og som jeg kommenterte til James Bond-filmene i sommer, er det digg å se eldre filmer som ikke er så satt i formen som dagens (Hollywood-)filmer har en tendens til å være.
Filmen tar altså for seg tiden som leder opp mot D-dagen, dagen da de allierte kommer til Frankrike i hopetall for å sende tyskerne sutrende hjem. Filmen går detaljert til verks i å vise taktikkeriet fra begge sider. Tyskerne vet at et angrep kommer, det er kun et spørsmål om hvor og når. De allierte vet at de er ventet og prøver på sin måte å planlegge en overraskelse. Dette er jo historie, og sikkert velkjent for de fleste som er litt bedre belest enn meg selv.
Det er mange ting å gi filmen skryt for, men det var to ting som stakk seg ut for meg. Det første var faktumet at denne filmen spilles av briter, amerikanere, franskmenn og tyskere. Ikke Hollywood-skuespillere som snakker dårlig tysk, men faktiske tyskere. Når det skifter så ofte mellom de forskjellige leirene gir det en fin dynamikk som gir filmen autensitet.
Det andre jeg merket meg ved var mangelen på dårlige kjærlighetshistorier og annet søl som ikke har noe i en film om D-dagen å gjøre. Sånt klarer omtrent ikke folk å gjennomføre idag, noe som er veldig synd.
Spennende og lærerik film, som glimter til med både det ene og det andre. Som en fin bonus titter til og med Sean Connery innom i en liten (noe klovnete) rolle. Kan anbefales!
