Sønner
Sønner er noe så uvanlig som en norsk film som har hverken Kristoffer Joner, Ane Dal Torp eller Nicolai Cleve Brock på rollelista. Og for en forfriskende opplevelse det er. Filmen skjærer også med norsk film med sin brutale realisme. Som en kompis av meg pleier å si: "det ble for lenge siden vedtatt at norsk film og norsk virkelighet skulle ta to separate veier". Uten å kjenne pedofili i Norge på nært hold føler jeg at jeg kan si at Sønner er en film som tar skrittet fra filmvirkelighet tilbake mot det virkelige livet.
Sønner handler om en mann som har et litt for klamt grep om en gjeng unge gutter i et forstadsmiljø. Livvakten Lars ved den lokale svømmehallen setter seg ut for å gjøre noe med saken, og før han vet ordet av det har han politiet mot seg, publikum med seg og noen unge gutters skjebne i sin hule hånd. Det hele utvikler seg til en ganske nervepirrende sekvens mot slutten av filmen.
Sønner er en ganske hard film. Den er gjort med en overbevisende realisme som jeg ikke ofte finner i norsk film. Karakterene ter seg naturlig, samtalen flyter på en mer virkelig måte enn den gjør i mye norsk film, og det hele har et litt dokumentarisk preg. Det vemmeligste med filmen er pedoscene, som det nødvendigvis er et par av. De er gjort på en måte som får meg til å tenke at man ikke kan dra det stort lengre uten å krysse grensa for hva som er passende å vise på TV (eller å gjøre i det hele tatt). Dette er klart ubehagelig, men bidrar til å gi filmen en edge som kanskje ville manglet uten.
Fremover håper jeg på flere norske filmer av dette kaliberet. Det er veldig friskt å se det satses på noen litt mindre profilerte skuespillere, slik at vi faktisk er nødt til å bli kjent med karakterene (ikke bare vite på forhånd hvordan karakteren utvikler seg fordi vi har sett den samme skuespilleren i den samme rollen x antall ganger før). Thumbs up!
