Die Hard
Den første filmen om John McClane har fortsatt bein å stå på. John McClane er alene i en skyskraper mot 12 terrorister, og uansett hvor mye juling de disker opp til han, har han alltid et triks ekstra på lur.
Filmen er stappfull av særs lite realistisk gladvold og actionscener, og det er ikke langt mellom kjekkaskommentarene. Med andre ord ekstremt underholdende. Når det i tillegg er Bruce Willis som løper rundt og er bajas så er det bare å lene seg tilbake og nyte.
En ting jeg hadde stor glede av nå som jeg ikke har tenkt så mye over tidligere når jeg har sett denne filmen er de herlige stereotypiske tyske terroristene. De har langt flagrende hår, enda mer harry 80-tallsklær enn amerikanerne, og de heter Fritz, Heinrich og Karl. Det er gjort på en barnslig overtydelig måte som man bare må kose seg med.
I forhold til Die Hard 4.0 så spinner handlingen i denne filmen seg forsåvidt også rundt dataterrorisme, bare at de i denne filmen hacker løs på en stilig 80-talls datamaskinlås. Tech-nivået i denne filmen er langt mer behagelig enn i den siste. Yippi-i-yay mutherfucker!
